Innovasjonspartnerskap

Et innovasjonspartnerskap er en anskaffelsesprosedyre som ble innført i 2014‑direktivene for offentlige anskaffelser i Den europeiske unionen (EU) for å gjøre det mulig for oppdragsgivere å anskaffe innovative produkter, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider som ennå ikke er tilgjengelige på markedet. Prosedyren kombinerer elementer av forskning og utvikling med den endelige anskaffelsen av den resulterende innovasjonen i én integrert anskaffelse. Innovasjonspartnerskap retter seg mot situasjoner der standard anskaffelsesprosedyrer er utilstrekkelige fordi ønsket løsning ennå ikke eksisterer.

Et innovasjonspartnerskap er en anskaffelsesprosedyre som ble innført i 2014‑direktivene for offentlige anskaffelser i Den europeiske unionen (EU) for å gjøre det mulig for oppdragsgivere å anskaffe innovative produkter, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider som ennå ikke er tilgjengelige på markedet. Prosedyren kombinerer elementer av forskning og utvikling med den endelige anskaffelsen av den resulterende innovasjonen i én integrert anskaffelse. Innovasjonspartnerskap retter seg mot situasjoner der standard anskaffelsesprosedyrer er utilstrekkelige fordi ønsket løsning ennå ikke eksisterer.

Hvorfor innovasjonspartnerskap finnes

Før innføringen av innovasjonspartnerskap sto oppdragsgivere som ønsket å anskaffe innovative løsninger overfor et vanskelig valg. De kunne først gjennomføre en forskningskontrakt og deretter en separat anskaffelse for det eventuelle produktet, men denne fragmenterte tilnærmingen mislyktes ofte fordi forskningsleverandøren ikke hadde noen garantert vei til produksjonskontrakten. De kunne forsøke å spesifisere innovative krav i standardanbud, men dette fungerte sjelden fordi leverandører ikke kan by på løsninger som ennå ikke eksisterer.

Innovasjonspartnerskapsprosedyren løste dette problemet ved å integrere forskning, utvikling og kjøp i ett samlet anskaffelsesrammeverk. Oppdragsgiveren velger én eller flere leverandører basert på deres innovasjonsevne, arbeider med dem for å utvikle løsningen gjennom etapper av forskning og utvikling, og kjøper deretter det resulterende produktet eller tjenesten fra den leverandøren hvis løsning best oppfyller kravene. Den integrerte strukturen gir kommersiell forutsigbarhet for leverandørene samtidig som den opprettholder konkurransepress gjennom hele utviklingsperioden.

Innovasjonspartnerskap er særlig relevante i sektorer hvor offentlige innkjøpere har spesifikke behov som ikke dekkes av dagens markeds­tilbud. Eksempler omfatter helseteknologier, forsvarssystemer, miljøløsninger og digitale offentlige tjenester. Prosedyren har også blitt brukt for nye konstruksjonsteknikker, bærekraftige materialer og fremvoksende teknologier innen transport og energi.

Hvordan innovasjonspartnerskap fungerer i praksis

Prosedyren begynner med publisering av en kunngjøring av kontrakt som beskriver innovasjonsutfordringen. Interesserte leverandører melder sin interesse, og kvalifiserte leverandører blir kortlistet basert på utvelgelseskriterier som vektlegger forskningskapasitet, dokumentert innovasjonserfaring og relevant kompetanse. Flere kortlistede leverandører kan velges til å delta i partnerskapet, selv om oppdragsgiveren også kan velge en enkelt leverandør.

Valgte leverandører går inn i utviklingsfasen, som er strukturert i trinn med definerte milepæler. Ved slutten av hvert trinn vurderer oppdragsgiveren fremdriften og beslutter om de vil fortsette med hver leverandør. Leverandører hvis arbeid ikke utvikler seg tilfredsstillende kan avvikles, mens de som når milepælene går videre til neste trinn. Denne etappevise tilnærmingen håndterer risiko og opprettholder konkurranse under utviklingen.

Når utviklingen er fullført og oppdragsgiveren beslutter å gå videre til implementering, kan det resulterende produktet eller tjenesten kjøpes fra partnerskapsleverandøren eller -leverandørene uten å gjennomføre en separat anskaffelse. Rammene i det opprinnelige innovasjonspartnerskapet dekker både utviklingsfasen og den endelige produksjonsanskaffelsen.

Strategiske hensyn for kjøpere og leverandører

Fra kjøpers ståsted er innovasjonspartnerskap kraftfulle, men ressurskrevende. Prosedyren krever betydelig forpliktelse til å styre utviklingsprosessen, vurdere etappevis fremdrift og fatte beslutninger om videreføring. Kjøpere som benytter innovasjonspartnerskap trenger intern kompetanse i ledelse av forskning og utvikling, ikke bare administrativ anskaffelseskompetanse. Mange kjøpere opplever at de må investere i å bygge disse kapasitetene før de starter sitt første innovasjonspartnerskap.

Fra leverandørens ståsted gir innovasjonspartnerskap utsikter til garantert utviklingsfinansiering kombinert med en klar vei til produksjonssalg. Denne kombinasjonen er attraktiv for leverandører med innovasjonsfokus, særlig små og mellomstore bedrifter som ellers kan slite med å finansiere spekulativ forskning. Den konkurransemessige dimensjonen gjennom hele partnerskapet opprettholder press på ytelse, men strukturen er mer leverandørvennlig enn å gjennomføre rene forskningskontrakter etterfulgt av separate produksjonsanskaffelser.

Trender for innovasjonspartnerskap i EU‑anskaffelser

Innovasjonspartnerskap forblir relativt sjeldne sammenlignet med tradisjonelle anskaffelsesprosedyrer. Prosedyren er kompleks, krever betydelige investeringer fra både kjøper og leverandører, og er ikke egnet for rutineinnkjøp. Der innovasjonspartnerskap har vært brukt med suksess, har de levert løsninger som ville vært vanskelig å anskaffe på andre måter. EU‑kommisjonen og nasjonale myndigheter fortsetter å oppmuntre til økt bruk av innovasjonspartnerskap som en del av bredere moderniseringsarbeid innen offentlige anskaffelser.

Relaterte termer

See Otnox plans to track procurement opportunities across 25 markets.